NRK trenger ikke tigge om penger, men henger ut de som må gjøre det

Jan_simonsen5-150x1503331En kommentator på kommentarfeltet på Jan Simonsens private blogg Frie-ytringer.com skrev i en kommentar som han valgte å fjerne at pastor Jan Hanvold var en svindler som hadde lurt penger av pensjonister. «Han hadde sett NRKs Brennpunkt-program om TV Visjon Norge. Og satt igjen med akkurat det inntrykk Brennpunkt-redaksjonen, styrt av Odd Isungset, åpenbart hadde ønsket at TV-seerne skulle sitte igjen med. Men er inntrykket riktig,» spør Simonsen, som er nestleder i Demokratene i Oslo. Han fortsetter: 

«Før noen trekker klare konklusjoner bør de reflektere litt over hvordan TV-selskapene lager sine dokumentar-programmer. Etter å ha blitt hengt ut selv på det mest groveste av Odd Isungset i flere liknende TV-dokumenterer, reflektert over flere andre program, og lest en doktoravhandling om temaet, er det flere ting det er grunn til å være klar over.

Det er helt åpenbart at programledelsen starter arbeidet ut fra en hypotese som de ikke ønsker å etterprøve, men som er deres konklusjon, et faktum som de ser det som en målsetning å bevise gjennom programmet.

I programmet om TV Visjon Norge fikk de innpass ved å gi seg ut for å ville lage en objektiv fremstilling av virksomheten til TV-kanalen. Mens hele programmet dokumenterer at målet var å bevise at Jan Hanvold, gründeren og styrelederen for TV-kanalen, suger penger ut av lommebøkene til uføretrygdede og minstepensjonister og plasser dem i sin egen lomme. Det bevises ikke direkte, men det insinueres veldig sterkt at han er en «svindler», moralsk og ikke nødvendigvis juridisk.

I TV-dokumentaren vises det eksempelvis en del klipp fra programmene. Alle klippene viser Hanvold og andre programledere som tigger seerne om penger, og forklarer at «Gud elsker en glad giver». Så kan man spørre seg om hvor mange prosent av den samlede sendeflaten til TV Visjon Norge som brukes til å be om penger. Sannsynligvis en forsvinnende liten del. Det meste av sendetiden brukes til gode oppbyggende kristne program og forkynnelse, som ikke har til hensikt å loppe folk for penger, men å fortelle seerne om det gode liv med Jesus Kristus, slik de kristne TV-redaksjonene selvsagt ser det.

Så settes disse ikke-representative klippene sammen på en måte som gir TV-seerne inntrykk av at Hanvold samler inn penger til seg selv, hele 100 millioner kroner i året. «Det har vi aldri sagt», kan Odd Isungset etterpå si. «Vi har aldri sagt at norske idrettsfolk doper seg. Vi har bare sagt at det var store mengder dopingmidler i deres umiddelbare nærhet», sa Gerhard Helskog etter en dokumentar om norsk idrett. Det hjelper bare så lite når seerne sitter igjen med inntrykket av at Hanvold stikker penger i egen lomme og norske idrettsfolk driver med systematisk doping. Og dessverre. Det er all grunn til å tro at det nettopp er det de vil at seerne skal tro. Det er insinuasjonens simple kunst.

Og grovt usant. For hvorfor bruker TV-predikatene tid i sine program til å be om gaver fra sine seere? Selvsagt for å kunne holde sendingene i gang. For å kunne spre det budskapet de så liderlig tror på ut til flest mulig mennesker. De får store gaver fra fattige uføretrygdede og minstepensjonister, moraliserer NRK på egen hjemmeside. Ja vel. Og hvor får NRK sine penger fra? Fra oss alle, og med andre ord også fra fattige uføretrygdede og minstepensjonister, gjennom tvungen NRK-lisens. NRKs programledere trenger ikke be sine seere om frivillige bidrag for å holde programvirksomheten oppe, og dermed kunne henge ut Jan Hanvold. 

Men Jan Hanvold trenger penger for å sende sine kristne TV-program, til glede for de seerne som betaler frivillig, og ikke som til NRK, gjennom tvang. «Gi frivillig og ikke gjennom tvang, for slike gaver tekkes Gud», står det i Bibelen. Og de som gir gjør det nok ikke fordi de tror det de vil bli belønnet med pengegaver fra Gud. De gir til TV Visjon Norge fordi Norge trenger en kristen TV-kanalen.

TV-dokumentar-redaksjonene har også andre faste metoder for å sette uthengningsobjektene i et å dårlig lys som mulig. En metode er overraskelsesmomentet. I flere dokumentarer har vi sett kamerafolkene dukke opp uventet for intervjuobjektet. I enkelte tilfeller kan de ringe på døren i et privat hjem, og når det intetanende offeret lukker opp blir han møtt med TV-kameraer og programleder med mikrofon som fyrer et løs et spørsmål som offeret ikke har hatt anledning til å tenke over et svar på. Nølingen blir deretter fremstilt på TV som om vedkommende har noe alvorlig å skjule.

En annen metode, som ble brukt mot Jan Hanvold, er å plassere intervjuobjektet frivillig på en stol, og deretter fyre løs med totalt overraskende spørsmål for intervjuobjektet, som han ikke har hatt tid til å tenke gjennom eller sette seg inn i. Et svar som går ut på at «dette kan jeg ikke huske nå. Det må jeg sjekke nærmere», blir fremstilt som unnvikende, som at offeret forsøker å unngå å svare, som om han bevisst skjuler noe. Og dersom han reiser seg fra stolen i sinne fordi han føler seg lurt av programlederne som på forhånd ga inntrykk av at spørsmålene skulle handle om helt andre ting, så har redaksjonen det på tape og sender innslaget i programmet.

Den tredje og mye brukte metoden går ut på å intervju en person,-  og det trenger ikke være offeret selv, men en annen person som man ønsker skal bekrefte ett eller annet, – i timevis, og gjenta samme spørsmål flere ganger, helt til man har på tape de ti sekundene der de rette ordene kommer ut av munnen hans. Så klipper man det inn i programmet. Jeg ble selv en gang intervjuet av BBC i minst tre timer i forbindelse med en dokumentar om Behring Breivik. De brukte ti sekunder, tatt helt ut av enhver sammenheng, men passende inn i programvinklingen deres.

Så, kjære TV-seere, som er klare til å kaste dere over Jan Hanvold. Tenk litt over hvordan slike program som dette er manipulert av programskaperne, og hvilke motiver de kan ha hatt for å gjøre det».