En uføretrygdet synger ut

«I disse dager kappes de ulike partiene om velgernes gunst, med mer eller mindre selvskrytende skattepakker. Alle skal med – vi er der for folk flest – vi bygger landet – vi verner om de svakeste – slagordene er mange, men erfaringen sier meg at gruppen uføre ikke er tatt med i disse slagordene, skriver medlem av Demokratene i Norge fra Odda i Hordaland, Marion Dagestad. I dette innlegget tar hun et oppgjør med de som ser ned på uføretrygdede:

«Vi er den gruppen mennesker som er en «belastning» for de ulike regjeringsalternativene, vi har tydeligvis «valgt» å la oss bli uføre, vi har hatt en «snill lege», eller vi har «sutret oss til en uføretrygd». Vi er «navere», vi ønsker bare å gå hjemme og slenge, uten å bidra til fellesskapet. Vi er helt «like» og «alle uføretrygdede er snyltere», skriver hun og fortsetter:.

Noen som kjenner igjen disse karakteristikkene av gruppen uføre?

Disse utsagnene kan man finne igjen i utallige avisinnlegg når regnestykket på velferdsgodene i landet vårt skal diskuteres. Jeg føler meg rimelig provosert at det er godtatt å mobbe en gruppe mennesker, uten at noen tar til ordet for det motsatte. Jeg føler meg rimelig provosert av at man putter et utall av ulike skjebner i en samlesekk og antar at alle er like. Og jeg føler meg rimelig provosert av at det er legitimt å ha slike holdninger!

Vi som er uføre er langt ifra en homogen gruppe, vi har noen unge uføre, som av ulike årsaker ikke har taklet det samfunnet vi lever i i dag, der effektivisering, omstilling og selvrealisering er begreper som tar knekken på noen. Vi er mennesker som har jobbet et langt liv, til kroppen sa stopp, enten pga slitasje eller pga sykdom. Vi er mennesker som har blitt utsatt for en ulykke som gjorde en arbeidsufør. Vi er mennesker!

For den uvitende, kan jeg fortelle at det å bli ufør er en lang prosess, der det meste blir utprøvd før legen og Nav sin lege godkjenner en slik status. vanligvis tar det fire år eller mer, og det er ingen enkel prosess for den som står midt oppi den. Det er følelsesmessige oppturer og nedturer, det er møter, papirer og inkluderende arbeidsliv, eller arbeidslivstrening. Når man da skjønner at man ikke klarer å jobbe mer, er det også en nedtur. For hvem av dere som sitter i trygge jobber, ønsker å miste arbeidskolleger, redusere lønna til 66% av den inntekten man har hatt de siste årene, og samtidig bli sett på som en snylter, en som ikke bidrar?

Om du som leser dette med hånda på hjertet kan si, at du aldri har tenkt: «ja, se på naboen, uføre men jaggu klarer han å male huset, eller jobbe i hagen, eller å gå tur i fjellet», blir jeg glad, for det betyr at du har empati!

Mange uføre isolerer seg nettopp pga den belastningen det er å skulle rettferdiggjøre at de klarer noe, en dag – de dagene den uføre ikke klarer noe, ser du han ikke! Da er kroppen utslitt, men den fjellturen som han var på lever han/hun på lenge.

Mitt ønske for valgåret 2017 er at vi blir sett på som mennesker, ikke som en belastning. At vi får en hverdag som ikke tapper oss ytterligere for krefter, og at levevilkårene er slik at man har råd til å bo, råd til oppvarming og råd til å ha et varmt måltid om dagen, uten å måtte føle at vi «snylter» på samfunnet. Vi ønsker å bli respektert!»

  • Trond Øyvind Kjølsrud

    Ikke tenkt til å gå inn på enkeltsaker, men i Norge har vi 370 tusen uføre som utgjør 11% av arbeidsstokken mellom 20-66 år. I tillegg har vi 125 tusen sosialklienter og overkant 220 tusen som er arbeidsledige eller på tiltak. Totalt er det 715 tusen som lever på overføringer fra NAV. I gruppen som lever av egen inntekt er det ca 2,3 millioner som har fast arbeid og 1,5 millioner jobber i det private. 800 tusen jobber innen stat og kommune. Vi nærmer oss 800 tusen pensjonister og dermed er det toatale antallet som lever på samfunnets regning 1,5 millioner. Det er like mange som i det private næringslivet og det er bare 1,5 yter per nyter.
    At vi skal ha ordninger som sikrer den enkelte er bra og riktig. At vi skal kunne ha en god pensjon er viktig. Men at så få skal underholde så mange, og noen ganger med mer en de selv klarer å erverve er for meg en stor bekymring. Problemet er nå at det er alt for mange som nyter godt av godene. Hvis vi tar på tiltak og uføre så utgjør de hver 6. person. Andre land har langt mindre andel som ikke er en del av arbeidslivet. De har også flere som blir forsørget av andre som hjemmeværende men slik er det ikke i Norge.
    Så hva skal man gjøre?? Jeg tror løsningen faktisk er å sette opp uføretrygden til 70%. Høres kanskje rart ut. Sette ned minste beløpet lik minstepensjon på 167-180 tusen slik at det lønner seg for alle å jobbe samt og fjerne alle særytelser utenom en gradert statlig bostøtte og ektraytelse for barn under 18 år. Den kan ikke være like høy som sosialstønaden per barn er i dag på opptil 3900 per barn inntil 3, men ca halvparten. Da er det mulig vi får bukt med uføre som ikke er det og vi kan lettere beholde ordningen i fremtiden.

  • Anne-Grethe Christensen

    Du skal virkelig straffe folk, som uforskyldt blir for syke til å livnære seg selv med lønnet arbeid.
    En del har faktisk arbeidet i travle yrker og betalt en gjennomsnittslønn i skatt/år i en årrekke.
    Stopp heller alle betalingene av diverse velferdsgoder til de som aldri har betalt skatt av eget arbeid til landet🤔

  • Mona-Lisa Odding

    Det er flere ulykker i arbeidslivet enn noen tydeligvis skjønner, så jeg skal fortelle min historie til uføretrygd. Jeg brakk ryggen i ei arbeidsulykke i 2005, men jobbet videre selv om jeg ikke kunne bøye meg for mye, og det gikk bra. I 2008 ble jeg rett og slett påkjørt av en som leket seg med en lift på jobb, knust hele venstre ben, fikk kneprotese, men ankel, knuste tær og diverse kunne ikke gjøres noe med. Prøvde å jobbe mellom operasjoner, men livet ble rett og slett et smertehelvete, og er det fortsatt. Ble uføretrygdet i 2015, 56 år gammel. Det er ulike årsaker til at folk blir uføretrygdet, det er ikke lukurativt, og jeg skulle veldig gjerne vært i full jobb, men helsa er ikke der at det er mulig. Den som tror det er gøy å bare være hjemme, gjøre gym i håp om å bli bedre, prøve å gjøre sitt beste for familien, men skjønner fort at det ikke er godt nok, for økonomien er slettes ikke det den en gang var 😯

  • Marion Anita Nordgård

    Føler virkelig med deg, Mona-Lisa <3

  • Det er vel ikke dette som først og fremst er Demokratenes fanesaker? Valgflesk kalles det på godt norsk!

  • Asbjørn Runeberg

    Lurer på om hele denne såkalte «berikelsen» er tatt med i disse prognosene eller om de kommer i en egen gruppe. Det siste forundrer meg overhodet ikke, men sannsynligvis er de plassert i en gruppe kalt «valgflesk»?

  • Sonja Farstad Berg

    Pensjonister lever ikke på samfunnets regning. Vi har arbeidet og betalt inn til vår pensjon.

  • Øyvind Østerklev

    Jeg blir inderlig forbannet når noen hevder at vi som har redusert arbeidsevne er giddeløse og bare er ute etter å få trygd. Jeg har arbeidet i over 40 år, de siste 28 årene i egen virksomhet. Etterhvert som helsa ble dårligere og arbeidsevnen ble redusert falt inntekten i samme takt. Jeg har vært for stolt til å sykmelde meg, men det tvang seg fram til slutt. Med mange år uten særlig inntekt har jeg nå arbeidsavklaringspenger på minimumsgrunnlag, dvs. ca. 15.000 kr. pr. mnd å leve for. Er det virkelig noen som tror at dette er det jeg ønsker, i et samfunn der gjennomsnittslønnen er det tredobbelte eller mer?

  • Torbjørn Morka

    Egentlig burde parolen «lik lønn for likt arbeid» bli endret og kalt for «lik lønn for intet arbeid» når det gjelder dem som har trygd. EU setter sin fattigdomsgrense til 18000 kr mnd, eller 216000 netto i året. Dvs da omkring 235200 brutto.
    Dette betyr at minstepensjonen uansett må justeres og samtidig da sette ned de høye pensjonene slik at alle får utbetalt det samme. Mener iallfall jeg.

    Om man styrer dette inn på grunntanken om «borgerlønn» så tilsier jo dette at noen vil fristes til å jobbe litt og andre mye. Deres inntekt, om den er høy, bør jo da beskattes progressivt men utfra flate satser i forskjellige trinn. Fjerne alt av fradrag sånn at beregningen og forutsigbarheten på skatten blir reell og ikke som nå.

    Mange går rundt og er nervøse for hvert års skatteoppgjør. At dette vil frigjøre mange årsverk i det offentlige, er vel da ankepunktet som gjør at flat skatt er uaktuelt for politikere som vil skjerme slike ansatte. Dessverre.