Hvordan bekjempe pedofile overgripere

Seksuell omgang med barn under 14 år straffes etter dagens lov med fengsel i inntil 10 år, mens voldtekt som inneholder samleie straffes med fengsel mellom 3 år og 15 år. Mange pedofile overgripere er uten av fengselet etter få år. En amerikansk undersøkelse for noen år siden viste at mer enn halvparten av pedofile overgripere forgrep seg igjen i løpet av de første to dagene – gjentar 2 dager – etter at de slapp ut fra fengselet. Med andre ord: Dagen regelverk er for lite strengt og setter våre barn i fare.

Merkelig nok er ikke dagens liberale kriminalpolitikk og den milde behandlingen mange barneovergripere får, ikke blitt et debatt-tema i valgkampen. Det er kun frontet av Demokratene i Norge. Og med god grunn. Her trengs det viktige tiltak for verne våre barn.

Det faktum at faren for gjentagelser er så betydelig og resultatene av psykiatrisk behandling så tvilsomme, kombinert med de enorme langsiktige psykiske skadevirkningene for ofrene, burde tilsi at vi, – av hensyn til våre barn, – ikke kan slippe pedofile overgripere løs på samfunnet igjen uten at vi er hundre prosent sikre på at de ikke kan forgripe seg på nytt.

Da jeg tok opp denne problemstillingen i Stortinget for flere år siden var den til da strengeste dommen for pedofile overgrep på 7 års fengsel, pluss sikring. Retten anslo antall overgrep fra denne personen til ca. 1000. For to av guttenes vedkommende skrev retten at den «legger til grunn at tiltalte i perioden fra høsten 1993 til januar 1996 forgrep seg mot fornærmede fra 1-4 ganger pr. uke, stundom flere ganger daglig». Dette kvalifiserte altså ikke til 21 års fengsel, – men kun til 7 års fengsel.

Under stortingsdebatten leste jeg opp detaljer fra dommen om hvilke overgrep guttene hadde vært utsatt for. Flere representanter kritiserte meg kraftig for det etter møtet. Noen måtte gå på toalettet for å spy. Det var velfortjent, syntes jeg. Nå kunne de kanskje føle litt med ofrene, tenkte jeg.

Kombinasjonen av dagens milde lovgivning, som stortingsflertallet har ansvaret for, domstolenes straffeutmålingspraksis og en liberal holdning i Fengselsstyret, gjør at dagens virkelighet kan beskrives slik: Når straffen er sonet slippes overgriperen rett ut på gaten, – klar til å lete opp nye ofre

Jeg mener at utgangspunktet bør være at ingen pedofile overgripere med gjentagelsesrisiko skal slippes løs på samfunnet igjen uten at vi er rimelig sikre på at de ikke kan forgripe seg på nytt.

Dersom forslag i denne retningen ikke vinner frem, må vi sikre at farlige pedofile overgripere som går løs i samfunnet får redusert sine muligheter til å begå nye overgrep så mye som mulig.

Som stortingsrepresentant besøkte jeg fengselsinstitusjon for seksualforbrytere i Danmark, sammen med resten av stortingets justiskomite. Der ble påstanden om at medisinsk kastrering ikke virker sterkt tilbakevist. Vi ble fortalt av den danske sjefspsykologen at vanlig behandling hadde liten effekt, og at medisinsk behandling hadde gode resultat.

Behandlingen skjer ved at den pedofile seksualforbryteren får en injeksjon med medikamentet Decapeptyl hver 14. dag, slik at produksjonen av hormon i hypofysen som stimulerer produksjonen av det mannlige kjønnshormonet testosteron, stopper opp. Samtidig blir det gitt en injeksjon med medikamentet Androcur hver 14. dag, slik at produksjonen av kjønnshormoner i kjønnskjertelen stanser opp.

Også i California er det vedtatt en lov som åpner for kjemisk/medisinsk kastrering av pedofile forbrytere. Her skjer behandlingen ved at menn som gjentatte ganger har forgrepet seg seksuelt mot barn regelmessig blir behandlet med et legemiddel som nedsetter kjønnsdriften.

Det har vært brukt som et argument mot virkningen av medisinsk behandling at en slik metode bare stanser kjønnsdriften, men ikke de seksuelle fantasiene som en pedofil overgriper har, og som kan føre til overgrep til tross for manglende kjønnsdrift. Omfattende tester i USA de siste årene har imidlertid vist at legemiddelet Depo-Provera, som benyttes i California, fører til en dramatisk reduksjon av seksuelle tanker og fantasier hos de aller fleste menn.

Til tross for opplysninger fra California og Danmark som tyder på meget gode resultater med medisinsk/kjemisk behandling har enkelte psykologer stått frem i norske media med påstander om at kastrering ikke virker tilfredsstillende i alle tilfeller. Denne usikkerheten gjør at kjemisk/medisinsk behandling bør kombineres med sikringsordninger. Den beste ordningen for å sikre barns trygghet mot pedofile overgripere er selvsagt å plassere overgriperne i forvaring i et fengsel så lenge som mulig. Dersom de likevel slipper ut av fengselet etter endt soning vil en medisinsk kastrering være den nest beste løsningen, og bør være en absolutt forutsetning for at de får anledning til å slippe ut.

Det finnes en rekke eksempler på at seksualforbrytere har begått nye kriminelle handlinger mens de har vært ute i samfunnet på permisjoner. Når vi vet hvor stor gjentagelsesfaren er for pedofile overgripere, samt hvor lett det er å skjule pedofile overgrep, er det grunn til å frykte at det dessuten er store og dystre mørketall. Det er etter min mening totalt uansvarlig å slippe personer som er farlige for sine omgivelser ut i samfunnet uten noen former for kontroll. Dersom man likevel velger å slippe pedofile overgripere ut i samfunnet på permisjon må det være et absolutt krav at de gjennomgår en behandling som fjerner kjønnsdriften.

Dersom disse forslagene ikke gjennomføre, og det ser det ikke ut til at det er vilje til blant dagens stortingspartiene, selv FrP sier at det må vurderes og er altså i tvil, må det settes inn andre tiltak i tillegg til dommen.

 Det er eksempelvis ikke urimelig å forlange at en person som er dømt for et seksuelt overgrep mot et barn må finne seg en ny jobb som ikke gir like god anledning til nye overgrep, eller skaper frykt og engstelse hos foreldre.

I kjølvannet av drapet på den engelske skolejenten Sarah Payne for noen år siden offentliggjorde avisen «News of the World» navn og bilder av en rekke dømte seksualforbrytere. Det førte til en debatt i flere land om hvordan foreldre og barn skal beskyttes mot pedofile overgripere som er løslatt etter en dom og befinner seg i deres nærområde.

Justisministeren i Østerrike uttalte blant annet at offentliggjøring av informasjon om dømte pedofile er nødvendig for å beskytte mulige ofre. I Norge tok blant annet spesialist i klinisk psykologi, Tore Gunstein Nilsen, til orde for at folk som bor i nærmiljøet til sex-overgripere bør ha mulighet til å vite om dem:

«De pedofile overgriperne er følelsesmessig avstengt. De har liten interesse for å gå i terapi og dessuten er det vanskelig å snu på de reaksjonsmønstre de har. De representerer en relativ konstant fare for miljøet rundt seg,» sa han blant annet i et intervju med Bergens Avisen.

I Storbritannia er det opprettet et arkiv med navn på, og andre opplysninger om flere tusen sexforbrytere. Forbryterne blir ført inn i dette arkivet når de blir dømt, og strøket igjen en viss tid etter at de har sonet sin straff. Politiet kan gi opplysninger fra dette arkivet til lokale myndigheter, når en straffedømt pedofil flytter til et nytt område. Opplysningene skal i så fall gå til overlærere og ledere for frivillige organisasjoner på det stedet den straffedømte flytter til.

I de forskjellige statene i USA finnes det ulike lover som gir foreldre anledning til å informere seg om pedofile overgripere som befinner seg i deres nærområde. I 1996 vedtok kongressen en lov som ble sanksjonert av president Clinton, og som medfører at enkelte seksualforbrytere må la seg registrere i et register som allmennheten har tilgang til.

Metoden som brukes for å få tilgang til opplysningene varierer fra stat til stat. I California må publikum kopiere informasjonen fra et CD-rom som er tilgjengelig på den lokale politistasjonen. I New Mexico kan navnene på de pedofile overgriperne lastes ned fra en webside.

Den amerikanske loven er gjerne kalt «Megans Lov», etter den syv år gamle piken, Megan Kanka, som ble myrdet i 1994 av en pedofil overgriper som hadde sonet ferdig sin dom og bodde i hennes nabolag uten at foreldrene og andre personer bosatt i nærområdet var varslet av politiet.

Den føderale loven gir myndighetene rett til å opprette et register på alle seksualforbrytere. Registeret er åpent for publikum via politikamrene. Registrene inneholder imidlertid ikke navn på personer dømt for incest, men begrenser seg til de ca. 20 pst. av pedofile overgripere som var ukjente for de barna de forgrep seg imot. All informasjon om disse personene er tilgjengelig for offentligheten.

I delstaten Washington er det opprettet en spesial­enhet som sørger for at alle seksualforbrytere registrerer seg i det offentlige registeret. I henhold til loven som ble vedtatt i juli 1997 skal alle dømte seksualforbrytere registrere personalinformasjon og opplysninger om kriminell bakgrunn. De dømte seksualforbryterne som ikke registrerer seg vil bli arrestert og kan få opptil 5 års fengsel for brudd på registreringsloven.

I delstaten Wisconsin kan politiet dele ut flyveblad i nærmiljøer hvor det bor en pedofil overgriper. Avgjørelsen om hvilken informasjon som skal spres i nærmiljøet tas av politisjefen.

I Alaska er alle som er dømt for seksuelle overgrep pliktige til å registrere seg. Registeret inneholder informasjon om personalia, bosted, dom og forbrytelse. Det er variasjon i kravet om hvor lenge man skal være registrert avhengig av forbrytelsens karakter. For enkelte handlinger er det krav om å være registrert på livstid.

Hele registeret er lagt ut på internett, hvor publikum kan søke etter sitt postnummer eller nærområde og komme frem til en liste over hvilke personer som er registrert og hva de er dømt for. Registeret inneholder både navn og bilder av de straffedømte.

I delstaten New York må alle pedofile overgripere registrere seg, inkludert de som har sonet ferdig. Myndighetene vil alltid vite hvor overgriperne bor og befinner seg til enhver tid. Overgripere får straff hvis de flytter til ny adresse uten å registrere seg i registeret. Man plikter å registrere seg én gang hvert år i 10 år.

Pedofile overgripere vil også bli dømt til en såkalt «restraining order». De kan ikke befinne seg i nærheten av skoler, barnehager og andre steder hvor det oppholder seg mange barn. Dersom en dømt pedofil befinner seg x-meter fra en plass hvor det befinner seg barn kan han bli straffet med ubetinget fengsel.

Etter endt soning vil alle dømte overgripere bli fremstilt for en komité og bli vurdert. Der blir overgriperne rangert etter «mulige tilbakefall». Såkalte «høy risiko overgripere» må melde seg hos politiet én gang hvert kvartal.

I New York er opplysningene fra registeret over pedofile overgripere gjort tilgjengelig for publikum gjennom et telefonnummer som det lokale politiet har ansvaret for. Ved å ringe dette telefonnummeret kan publikum få vite om en navngitt person som de mistenker for å være en trussel mot deres barn har dommer bak seg for alvorlige overgrep, slik at foreldre kan ta sine forholdsregler. Den forrige guvernøren i New York har selv sendt ut en reklamebrosjyre for dette telefonnummeret der han anbefaler publikum å bruke den muligheten som ligger i ordningen.

Det har vært benyttet som argument mot ulike typer informasjonsordninger til publikum, enten via internett, direkte informasjon fra politiet, eller telefoninformasjon, at det vil skremme overgriperen under jorden. En informasjonsordning bør derfor kombineres med en registreringslov som gjør at overgriperen risikerer fengselsstraff dersom han bytter adresse uten å melde fra til registeret.

Dersom departementet utarbeider et lovutkast med registreringsordning og opplysningstelefon må det tas stilling til hvilke grupper av overgripere som skal med i ordningen. Det bør blant annet vurderes om incestovergripere bør unntas fra ordningen, både fordi det har forekommet spesielt mange justismord i forbindelse med incestsaker og fordi incestovergripere ikke alltid vil være en trussel for ukjente barn. For sine egne barn vil de være kjente.

I avveiningen mellom hensynet til en straffedømt pedofils personvern og hensynet til å beskytte barn fra å bli utsatt for overgrep som kan ødelegge deres liv, bør hensynet til barnas sikkerhet veie tyngst.

Foreldre og andre interesserte bør derfor ha anledning til å informere seg om hvilke personer som kan være farlige for deres barn. Internett er i dag et verktøy som stadig flere nordmenn har tilgang til, og det vil derfor kunne være et nyttig supplement til en informasjonstelefon. Også i forbindelse med en internettløsning bør departementet foreta en vurdering av om det bør foretas noen avveininger mellom ulike grupper barnemisbrukere, og hvor stor faren for gjentagelse skal være før en person kommer inn under ordningen. Også en ordning med bruk av internett må kombineres med en registreringslov.

Et system med elektroniske brikker som gjør at politiet kan følge bevegelsene til en person blir i dag brukt med ordningen med hjemmesoning for enkelte typer kriminelle. Med hjelp av dette virkemidlet kan det registreres dersom vedkommende beveger seg ut av leiligheten.

Ved å anvende denne løsningen på pedofile overgripere vil myndighetene til enhver tid ha full oversikt over hvor de oppholder seg, slik at nye overgrep blir vanskeliggjort. Ordningen er imidlertid ikke utprøvd, og det er også mulig at den er svært ressurskrevende. Departementet bør likevel foreta en vurdering av om en slik løsning kan være hensiktsmessig for å oppnå at løslatte pedofile overgripere ikke foretar nye overgrep mot uskyldige barn.

 

  • Gjest

    hva jeg tenker ong pedofile bør ikke komme på trykk… jeg lar heller mine tanker forbbli i tankene