«Hamburg stod i flammer. Venstreekstreme ungdommer kastet steiner og flasker mot politiet, knuser ruter og setter biler i brann. Det er ikke noe nytt. Vi har sett den udemokratiske oppførselen fra venstresiden før, også i Norge, i ulike versjoner. Voldelige angrep med steinkasting og slåsskamper med politiet. Kasting av egg, øl eller spytting på politiske motstandere. Forsøk på å ødelegge politiske partiets og organisasjoner utearrangementer gjennom støy og bråk,» konstaterer lederen for Demokratene i Norge, Makvan Kasheikal, og skriver videre:
«På 80-tallet ble det kastet steiner og egg mot møtene til Carl I. Hagen, Han måtte ha politi med skjold til å beskytte seg. Mitt partis tidligere leder, Vidar Kleppe, fikk en øl i hodet på et utested. Møter med Demokratene i Norge er forsøkt ødelagt gjennom bråk og høylytte tilrop. En demonstrasjon for Israel foran stortinget for noen år siden ble møtt med hundrevis av venstreekstremister og palestinske innvandrere som kastet steiner. Politiet møtte stanse dem med tåregass. Vinduer i butikklokaler på Carl Johans gate i Oslo ble knust, og en israelvenn fratatt flagget og slått i bakken.
I motsetning: Hva skjer når venstreorienterte politikere fra partiet som SV eller Rødt holder utendørs møter? Ingenting. Helt rolig, ingen steinkasting, ingen forsøk på å overdøve møtene deres. Selv om de fremfører provoserende og ekstreme synspunkter som støtte til palestinske terroristorganisasjoner og en voldelig ideologi som islam. Og lederne deres kan kose seg med en øl på en nattklubb uten å risikere en øl i ansiktet uten å bli spyttet på.
Under en av krigene i Gaza, da demonstranter ødela møtet til Israel-vennene utenfor Stortinget, kastet steiner mot pensjonister som kom på møtte i busser fra Sørlandet, og knuste ruter på Carl Johan, ble det satt opp en propagandastand for Hamas på Carl Johan. Den fikk stå i fred. Hvor lenge ville en tilsvarene stand for Israel fått stått i fred. Den ville ikke overlevd første natte, kanskje ikke den første timen.
Mediene vet hvem som er ekstremister, men bruker sin samlede venstreorienterte mediemakt til å sikre seg en farlig definisjonsmakt. Den går ut på å stemple alle som er kritiske til islam som «høyreekstremister» og fremstille høyresiden som de farlige, som provoserer til bråk. Venstresiden får negative oppslag når de kaster steiner, men det er taust og akseptabelt for mediene når de ødelegger møter med pipekonserter og bråk. Og når de kaster øl i hodet på politikkere, eller kaster egg blir det sett på med unnskyldning og fremstilt som uskyldige og nærmest litt morsomme guttestreker. Ikke som det som det i virkeligheten er: Et farlig angrep på vårt demokrati, som fordrer toleranse og respekt for hverandres ulike meninger.»