Innføring av demokrati vil gjøre gjør politisk korrupsjon nesten umulig

Det politiske systemet vi har i Norge i dag ligner i svært liten grad på demokratiet i antikkens Athen. Demokrati betyr folkemakt, og i demokratiet var det folket selv (med folket mens da riktig nok kun frie menn) som fattet alle viktige beslutninger.

Artikkelen er skrevet av Christen Krogvig. Innholdet står for forfatterens regning.

I vårt system er velgernes innflytelse svært indirekte. Velgerne stemmer på partier. Men det er ikke velgerne som bestemmer hvilke personer som skal sitte på Stortinget (det bestemmes internt i partiene), det er ikke velgerne som bestemmer hvem som skal være statsminister og heller ikke hvem som skal være statsråder. Og folket fatter nesten aldri beslutninger i konkrete saker slik de gjorde i demokratiet i antikken.

I valgene stemmer man på partier, men det gir en svært lite presis styring fordi partiene tar stilling til en rekke saker. Hvordan finne et parti som er enig med en i alt? Og som om ikke det er nok er systemet laget slik at bare de partiene som alle rede er på Stortinget, og har penger og mediedekning, som har sjanse til å bli valgt inn. Sitter man ikke på Stortinget er man ikke med i kampen. De små partiene er innelåst i garderoben mens de store er ute på banen og spiller. Resultatet er at innbyggerne i Norge har liten eller ingen reel innflytelse på beslutningene som fattes.

En konsekvens av at det er en elite som har makten, i stedet for folket selv, er at det blir mulig å kjøpe beslutninger. Norske politikere kan la seg friste til å bruke sin makt stikk i strid med interessene til Det norske folk i den hensikt å oppnå personlige fordeler. Det kan dreie seg om mottak av økonomiske ytelser som avlønning for stemmegivning. Men denne type korrupsjon er forbudt, og antagelig noe som forekommer sjelden i Norge.

Men partier kan motta lovlig støtte fra rike personer. Partiene vet hva rikingene ønsker, og politikerne skjønner at dersom partieneikke leverer varene så opphører støtten. Dette gjelder ikke minst Høyre som jo mottar millioner fra sine rike onkler. Støtten bruker Høyre til å drive sin enorme organisasjon slik at Høyre får makt i Stortinget. Og partiets stortingsrepresentanter leverer i sannhet varene til bake til de rike: Redusert formuesskatt, redusert skattesats for kapitalinntekter, avskaffing av arveavgiften og innføring av ordningen med aksjesparekonto. Og det er ikke bare Høyre som mottar gaver fra de rike.

I et demokrati ville slike gaver ikke lenger ha noen hensikt. Poenget med korrupsjonen er å betale partiene for å overføre skattebyrde fra de rike ti de mindre rike. Men gavene er lavere enn skattelettelsene. Differansen er de rikes fortjeneste, og den er det selvsagt skattebetalere som betaler. I et demokrati måtte man betalt alle velgere for å overføre skattebyrden. Men hvis dette skulle vært lønnsomt for velgerne ville man måttet betale mer til velgerne enn den ekstra skattebydde de påtar seg, og da ville det hele være ulønnsomt for giverne.

Direkte gaver til våre politikere kan være forbudt. Men det finnes byttemidler som ikke er materielle. Våre ledere ønsker det beste for seg selv. Det aller beste er internasjonale toppjobber. I slike jobber oppnår den enkelte høy presse, høy lønn og lav skatt. Det vil derfor være uhyre fristende for norske politikere med høye ambisjoner å treffe valg som gjør det mulig å få en god videre karriere:

Flere tidligere norske statsministere har endt opp med internasjonale toppjobber: Gro Harlem Bruntland ble generaldirektør for FN-organisasjonen WHO, Thorbjørn Jagland ble generalsekretær i Europarådet og Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO.

Om disse politikerne har gjort noe som er skadelig for Norge i bytte mot toppjobber vet jeg ikke. Det er imidlertid betenkelig seg selv at de søker seg til denne type stillinger etter å ha vært statsminister i Norge. Ble statsministerjobbene brukt som springbrett?

I det opprinnelige demokratiet i Athen kunne ikke politikerne starte angrepskriger uten å spørre folket.

Jeg er spesielt opptatt av regjeringen Stoltenbergs beslutning om å angripe Libya i 2011. Den kjente generalen Wesley Clark varslet alle rede i 2007 at amerikanske politikere i mange år hadde planlagt å angripe flere stater; Irak, Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran.

Ståle Wig publiserte 1. oktober 2015 en kronikk om hvordan beslutningen om å angrepe Libya ble fattet. Wig skriver at utenriksminister Støre var kritisk til bombingen av Libya. I NrK advarte han mot militær inngripen inngripen. «Det gir ikke nødvendigvis en fredeligere utvikling.» Wig hevder også at det var statsminister Stoltenberg som ivret for bombing.

I oppslaget heter det for øvrig: Norske diplomater førte Gadafi og opprørerne til forhandlingsbordet, blant annet på UDs hemmelige møtesteder i Oslo. Samtidig bidro norske jagerfly til å bombe Gadafi fra makten. NATO-fly traff blant annet hjemmet til Gadafis yngste sønn. Trolig ble diktatorens sønn og tre barnebarn drept.

Det var den norske regjering som besluttet at Norge skulle angripe Libya. Som vi vet er ingen av regjeringens medlemmer valgt av folket. Statsministeren velges av et storting som består av folk som er valgt I partienes nominasjonsmøter, ikke av folket. Folkets eneste mandat er å påvirke styreforholdet mellom partiene.

Før krigen var Libya et diktatur, men også Afrikas rikeste land. Krigen drepte ikke bare mange mennesker, den resulterte også I at Libya ble utskipningshavn for ulovlige innvandrere, og tusenvis av mennesker har druknet I denne trafikken.

Vi vet at Stoltenberg hjalp amerikanerne med denne angrepskrigen. Om han gjorde det etter å ha blitt lovt jobb som NATO-sjef vet vi ikke. Men ved å påta seg denne jobben etter først å ha hjulpet til I en angrepskrig som på ingen måte tjente norske interesser, gir han næring til mistanken. Det naturlige ville være å ikke påta seg en slik jobb for å slippe en slik mistanke.

I vårt system kan man bestikke ledere ved å love bort internasjonale toppjobber. I demokratiet var det der I mot umulig. I demokratiet måtte angrepskriger vedtas av folkeforsamligen, Ecclesia, og det er selvsagt umulig for USAs myndigheter å love toppjobber til hele det norske folk. Hadde spørsmålet blitt avgjort på den måten man gjorde I demokratiet ville beslutningstagerne lagt vekt på hva som interessene til folkene I Norge og Libya. Ikke på interessene til imperialistiske stormakter.

Innføring av et politisk system som ligner demokratiet I Athen, har mange fordeler. En disse er at demokratiet vanskeliggjør både smøring med penger til enkeltpolitikere, smøring med penger til partier og smøring I form av tildeling av toppjobber.

De svenske Sosialdemokratarns leder Håkan Juholt tok 12. mai 2011 kontakt med med Stoltenberg for å høre hans meninger om krigen mot Gaddafi, og Juholt skal ha blitt møtt med et svar som sjokkerte ham: Stoltenberg svarte at det norske flyvåpenet hadde sluppet to bomber i hele sin historie. I Libya hadde norske fly allerede sluppet over 300 bomber. Operasjonen var «utmerket trening» for det norske forsvaret. (Klassekampen 15/10-14)

  • Gjest

    alle kjenner til ordet Demokrati, men svært få vet HVA det er…