Hvordan komme grådighetskulturen i næringslivet til livs?

Det å kritisere grådige ledere er en paradegren for politikere i flere leire. Lederlønningene er generelt langt høyere enn det folk med vanlige lønninger finner rimelig. Et nylig eksempel finner vi i et oppslag fra Dagens Næringsliv fra 7. mars 2019. Ingressen til artikkelen sier vel ikke så lite: «Protector Forsikrings administrerende direktør, Sverre Bjerkeli, økte lønnen til 11,5 millioner kroner til tross for selskapets første underskudd på syv år.»

ABC

Faksimile fra Dagens Næringsliv 7. mars 2019.

Denne type avlønning, særlig når det leveres dårlige resultater, virker opprørende på de aller fleste. Men rene mishagsytringer hjelper imidlertid svært lite. Ytringer vil ikke redusere lønningene i norske selskaper. Hvis politikerne skal ha håp om å få begrenset lønningene til bedriftsledere, advokater og andre som tjener alt for godt, må det lovregulering til.

Spørsmålet blir da om hvordan slike lover skal utformes? I og for seg kan Stortinget kort og godt forby lønninger over f.eks 3 millioner kroner pr. år. Men hva vil konsekvensene av et slikt forbud bli? Vil et slikt forbud bli omgått? Vil en slik innskrenkning i norske bedrifters handlefrihet kun resultere i at bedrifter flytter til utlandet, og at Norge går glipp av skattekronene som overbetalte ledere tross alt betaler til det offentlige? Vil norske bedrifter tape i konkurransen om de dyktigste lederne? dersom det innføres et forbud mot høye lønninger og derfor lide økonomiske tap som er langt større enn kostnadene som de de alt for høye lønningene medfører.

Mer makt til aksjonærene

Et mindre radikalt forslag enn et rent forbud mot ekstreme lønninger for kan være å overføre myndighet for lønnsfastsettelse fra selskapenes styrer til de som må betale regningen, dvs. aksjonærene. I følge Allmennaksjeloven skal selskapets styre fremlegge en erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte. (Les et eksempel på en slik erklæring her.) Men denne erklæringen inneholder ingen konkrete tall, og avstemningen er kun rådgivende. Hvis man skal flytte makten over lønnsfastsettelse fra styret til de som betaler for gildet, aksjonærene, må det skarpere lut til.

En mulig løsning er å endre lovgivningen for selskaper slik at generalforsamlingen må godkjenne alle høye lønninger (for eksempel lønninger over 2 millioner kroner pr. år). En slik lovendring kunne utformes slik at kravet om flertall i generalforsamlingene ville stige i takt med størrelsen på lønningene det er tale om. Man kunne for eksempel tenke seg at det var krav om simpelt flertall (50% + 1 stemme) for å godkjenne lønninger over 2 millioner og 3/4 flertall av avgitte stemmer for å godkjenne lønninger over 4 millioner osv.

En slik lovendring vil tvinge frem debatter om høye lønninger (ikke bare om prinsippene). Og lovendringen vil gjøre det mulig for et mindretall av de representerte aksjene i selskapene å beskytte selskapet mot styrer som raner aksjonærene. Samtidig vil selskapene kunne fortsette å tilby høye lønninger når det tjener interessene til et overveldende flertall av selskapenes aksjonærer.

Christen Krogvig