Anført av utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) pågår det i disse dager et politisk og diplomatisk spill på aller høyeste nivå i FN. Den norske regjeringen ønsker seg en plass i FNs sikkerhetsråd. FNs sikkerhetsråd er det mektigste organet i FN. Når det oppstår en trussel mot internasjonal fred er det det Sikkerhetsrådets oppgave å forhindre en væpnet konflikt. Lykkes ikke Sikkerhetsrådet med dette kan Sikkerhetsrådet vedta at FN skal gripe inn i konflikten ved bruke av militær makt eller gjennom sanksjoner.
Men en plass i Sikkerhetsrådet er ikke gratis og kommer ikke av seg selv. I følge VG har den norske kampanjen kostet over 23 millioner i kroner i rene markedsførings midler. I tillegg drives det et utstrakt diplomati hvor «stemmebytteavtaler» inngås. Det vil si at Norge lover å støtte et annet lands kandidatur til andre verv mot at de stemmer for at Norge kan innta plassen rundt Sikkerhetsrådets bord. Hva Norge vi skal bruke denne plassen i Sikkerhetsrådet til virker for meg som heller vagt.
– Norge kan være uenig med USA, men vi kan ikke være opprørere i viktige spørsmål. Å ta plass i Sikkerhetsrådet er å be om bank hvis EU, Kina eller USA står i hvert sitt hjørne av bokseringen, uttalte utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje, til Dagens Næringsliv den 24. september.
Og det er nettopp det Demokratene frykter. At «lille» Norge kommer i skvis mellom de tungene aktørene i Sikkerhetsrådet og blir tvunget til å velge side. Noe som ikke skaper annet enn konflikter og ubehag for en liten nasjon som Norge. At Norge skal sitte og leke «viktigper» i Sikkerhetsrådet med stormakter med vetorett kan ikke før noe godt med seg, annet et vi blir tvungen til å velge side i konflikter som ikke bidrar til annet enn å provosere mindretallet. Nei, først får norske politikere løse våre hjemlige utfordringer før vi tror at vi kan løse verdens problemer gjennom FN.
Christen Krogvig