Det er bedre å være frisk og rik enn syk og fattig

Denne uken måtte jeg trekke en helt skinnende hvit og perfekt hullfri jeksel. På toppen av det hele uten virkning av bedøvelse.

Pris for herligheten så langt: Ca kr. 2000,- inkl. noen resepter. Ikke all verdens, altså.

Årsaken til munnens tilstand var bivirkninger av kreftmedisin jeg gaflet i meg for 2-3 år siden. Ødelagt benstruktur i kjeven og betennelser i tannkjøtt er angivelig ikke uvanlig bivirkning. Det samme kan sies om hår, negler, annet eksteriør og innvoller som får kjørt seg på cellegiften.

Jeg har vært heldig. Samfunnet tar seg av mesteparten den medisinske oppfølgingen hva kreft angår og jeg er frisk i den forstand at jeg vil dø med kreft og ikke av kreft – akkurat som de fleste andre.

Egenandelene til medisiner og livsmidler til behandling av bivirkninger har likevel blitt adskillige tusenlapper og nærmest en fast utgiftspost i familieøkonomien.

I sykdomsforløpet mistet jeg også et lite livsverk, et rederi jeg hadde bygget opp som familiens levebrød. Samfunnet har også tapt på dette fordi synergiene av mitt virke har blitt borte uten å bli gjenskapt av andre.

Men pytt. Jeg kommer fra gode sosiale kår med ressurser. Vi klarer oss bra og er lykkelige. Andre dører har åpnet seg der noe ble lukket, og jeg kan atter bidra til felleskapet. Det er en rikdom som ikke er alle forunt.

For hvordan står det egentlig til med de som av forskjellige årsaker ikke har den sosiale og økonomiske trygghet jeg har?  Hvordan går det med de som sitter uten nettverk nederst på rangstigen? Barna i de fattige familiene?

Det er ingen hemmelighet at god helse og god økonomi henger sammen.

Noen har bedre råd til å spise og leve sundt enn andre. Vi er enige om at samfunnets felles forordninger skal jobbe for å minske forskjellene. Retten til et skapende og lykkelig liv ansees som universell, og i Norge har vi råd til å kjempe for nettopp dette.

Mens jeg satt på venterommet hos tannlegen fant jeg noen brosjyrer om tannregulering.

Av nysgjerrighet kom jeg til å spørre om pris.

Rundt kr. 30.000,- for de ordinære «gitterne» barn utstyres med. Nærmere kr. 50.000,- dersom man skal ha en usynlig høyteknologisk variant fra moderne 3D-printere, kunne tannlegen fortelle.

Tannregulering er frivillig og dekkes ikke av det offentlige med mindre det er helt spesielle tilfeller. Støtteordninger er nærmest fraværende selv for fattige familier. Likevel anbefales regulering i stort omfang. Det er forebyggende for både tannhelsen og allmennhelsen senere i livet. Dessuten gjør regulering helt sikkert noe med selvfølelsen og utviklingen til de som er født med tennene på tørk.

Det vi i dag har som felles forordning til tannhelse er at vi styrer mot et samfunn hvor de rike kan smile fra Teslaene med sine hvite perlerader til kameraet i bomstasjonene, mens de fattige må sitte på bussen og holde munnen lukket.  De rike kan tygge på saftige biffer, mens de fattige må slurpe i seg suppe og grøt.

Kanskje ikke så rart da at det fra tid til annen kan fornemmes en litt sur stemning på bussen?

Enkelte politikere som har steget opp fra arbeiderklassen har gått så langt som å uttale at dette er en villet politikk. Vi har dessuten regjeringskrefter som skryter av at dette er gjennomført politikk.

Men vil vi ha det slik?

Mitt besøk på tannlegekontoret må man vel anse som en av livets pussige bagateller. Det samme kan sies om min medisinske skjebne.

Før jeg selv ble syk hadde jeg som fast årlig agenda at vanskeligstilte og syke barn skulle få oppleve gratis glede på havet i det lille rederiet jeg hadde. De kunne trenge et blikk på horisonten og ønske seg fremover.  Skjebnene jeg møtte var hjerteskjærende.  I dag er noen av disse barna døde. Andre har blitt friske og en skapende berikelse for samfunnet.

Heldigvis er det slik at talenter og genialitet hos mennesket ikke er noe som skal tildeles eller bevilges av politikere.  Verdens store genier har også hatt en tendens til å komme fra svært fattige kår.  «Nød lærer nøgen kvinde at spinde», heter det jo.

Vi kan dermed slå fast at det blant kreftsyke barn, blant folk med tannlidelser og andre helseproblemer kan skjule seg genier verden ikke har råd til å gå glipp av.  De som kjører gjennom bomstasjonene med perleradene og helsen i orden er altså ikke viktigere enn andre, selv om enkelte politikere prioriterer kun i deres favør.

Må vi ikke da også ha en politikk som gjør at flest mulig kan bli friske – uansett hvilken sosial bakgrunn de har?

Helse er en livslang reise fra vugge til grav, der staten bærer et betydelig omsorgsansvar for den enkelte. Det omfatter alt fra forebyggende folkehelsetiltak som mosjon og riktig mat. Det innebærer også at pleie og riktig medisin skal gis når helsen svikter og når helsen skal gjenoppbygges, uten at de fattige blir fattigere og de rike blir rikere.

Vi politikere har en jobb å gjøre. Demokratene skal selvsagt lede an der andre svikter!

 

Skrevet av Nils Nilsen

Bystyrerepresentant for Demokratene i Kristiansand