«Det er mange ting som vi anser som skambelagt i dagens samfunn. Fremdeles har vi beholdt noe moral, så vi syntes det er skamfullt å drite oss ut offentlig, eller privat. Det er skamfullt når barna gjør noe grusomt-selv om det ikke er vår skyld. Avhengighet av rus/alkohol/spill er veldig skamfullt, men ingenting vekker mer skamfølelse i oss enn fattigdom,» skriver varamedlem til sentralstyret i Demokratene i Norge, Mona Haug, og fortsetter:
«Det å ikke ha nok penger til å dekke det daglige behovet eller kunne gjøre noe ekstra en gang i blant er noe av det flaueste vi vet om og konsekvensene dette gir er så alt for negative for personene det gjelder.
I Norge lever ca. 10 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. Det er de registrerte triste tallene. Det store spørsmålet er hva med alle som lever helt på grensa og som sliter hver måned for å få det til å gå rundt? Vi har et økende antall av den norske befolkningen som lever alene, eller alene med barn. Skilte, enslige og enker/enkemenn.
Faktum er jo at alle som lever alene kjenner på dette. Skatter, avgifter, bilavgift, økende pris på mat, økende pris på drivstoff, bompenger, barnehage, klær og utstyr til barna osv.
Vi kan med triste øyne registrere at mer og mer legges på oss når det gjelder utgifter for å dekke skole og skoleaktiviteter. Før i tida når det ble arrangert skidag med skolen ble ungene fraktet med buss til nærmeste egnet plass for skigåing og hadde nistepakke og varm sjokolade i sekken. Dette kostet ingenting, men nå er ikke dette godt nok lenger og ungene skal nå til nærmeste skitrekk og vi må selv betale for dagskort i heis og for leie av ski og utstyr. Nistepakke med varm sjokolade er ikke lenger innenfor for det skal spises på flottere steder.
Det er også veldig trendy at ungene skal være med i alt for mange aktiviteter på fritida. Dette koster mye og vi foreldre må jo betale.
Når situasjonen er slik at man må snu på hver krone for å bruke den mest fornuftig sier det seg selv at det ikke er mulig å få til alt som kreves. Når det man sitter igjen på konto etter at alle regninger er betalt er 2-3 snaue tusenlapper, er dette så vidt nok til å fø en familie på en forelder og et par barn, langt mindre å kunne tilby barna å være med på sosiale aktiviteter.
Den vonde, smertefulle følelsen man får i hjertet når man finner innbydelser til bursdagsfest for 3 uker siden, godt gjemt i skolesekken, og barnet ditt ikke ville vise den fordi de vet du ikke har råd til gaven som koster en 50-lapp…..eller når vennegjengen planlegger kinotur og barnet ditt på dagen melder avbud med falske unnskyldninger: beklager jeg kan ikke, jeg har blitt syk…..
Å ikke kunne gi barna helt «normale» ting i hverdagen fordi det ikke er penger til det er ufattelig smertefullt og veldig skamfullt. Noe av det verste.
Vi i Demokratene i Norge mener at det nå er på tide å rette blikket mot denne gruppen i befolkningen. Det må endres på skatte- og avgiftssystemet for de som er alene om alle utgiftene. Det er selvsagt ikke alle det gjelder, for noen har jo god inntekt og trenger ikke å bekymre seg. Det gjelder alle med lave lønninger, som er i fast jobb og som eier egen bolig. Det skal ikke være nødvendig at man må selge hus og heim for å få redusert skattelette. Dagens system sier at hvis du eier bolig har du ikke behov for hjelp. Skal du få hjelp i form av bostøtte f.eks må du selge alt du eier og leie en crappy, billig bolig før du søker hjelp. Er dette riktig? Nei, mener jeg. Det bør vær mulig å se på utgifter i forhold til inntekt og få hjelp ut i fra hva du sitter igjen med når lån og andre utgifter er betalt.»