«Når man ser hvordan myndighetene jobber bak vår rygg med å snu opp ned på hele samfunnet kan man bli nokså skremt. Det skjer uten at man får den minste informasjon verken gjennom kommunens pålagte informasjonsplikt til sine innbyggere eller gjennom media,» skriver førstekandidaten fr Demokratene i Nordland ved høstens stortingsvalg, Amund Garfors, i forbindelse med beredskapsmottaket av asylsøkere i hans hjemkommune Narvik.
«Det er flere enn undertegnede som blir oppgitt. Et hvert oppegående og våkent menneske ser jo sjøl tydelig og klart tilstanden. Der en kan observere at her i Narvik er demografien i ferd med å forandre hele dette samfunnet. Og da, da blir det nemlig en PLIKT for dem som føler et ansvar, at de sier i fra,» skriver han, og fortsetter:
«For her kan vi tydelig se tilløpet til en konflikt som jeg tror vi vil få se stadig mer av i framtida. Det er en konflikt som skjærer tvers gjennom det politiske landskapet både i den partipolitiske og den tradisjonelle høyre-venstre aksen. Ja, det er en konflikt hvor man på den ene siden har rikspolitikerne og deres forlengede arm, UDI, IMDi og dette uvesenet som kaller seg NGO eller såkalte ”frivillige” og ”humanitære” organisasjoner, asylbaronene og andre som skal profitere og gjøre seg til mangemillionærer på denne trafikken.
På den andre siden har vi kommunepolitikerne, dvs ordførere og medlemmer av formannskap og kommunestyrer. Rikspolitikerne gir alltid totalt blaffen i problemene for en hver fattig kommune. Derfor er rikspolitikerne og kommunepolitikerne blitt svorne fiender.
Rikspolitikerne er ikke annet enn en patetisk forsamling av yrkesløgnere og forrædere, personlig medskyldige i overfall, ran, butikktyveri, innbrudd, voldtekter, rasisme og diskriminering mot nordmenn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap hører også med.
Nei, det er ikke de som blir rundstjålet av ”berikelsen” fra nærmeste ”asaylmottak” (les, oppsamlingssenter for utenlandske kriminelle) For det er ikke deres sønner og døtre som blir overfalt, ranet og voldtatt slik som er blitt rutine i de større byene. Det er ikke de som må reise med busser, trikker eller tog hvor en av passasjerene plutselig hyler ”Allahu Akbar” og går amok med kniv, skytevåpen eller en håndgranat.
For våre politikere som med åpne øyner har importert denne ondskap til vårt land, de lever i en boble og er beskyttet og kjøres i store pansrede biler og med væpnet politi som passer på dem, hvor enn de måte oppholde seg.
For kommunepolitikere er det litt annerledes. De er mye nærmere det som med et noe sleivete uttrykk kalles ”folk flest” . De og deres familier og deres nærmeste opplever selv på kroppen mye av det samme som de som er utenfor ”elitebobla” opplever. De har neppe ambisjoner om overbetalte skattefrie jobber i Brussel eller i New York. Og sist men ikke minst, så er kommunepolitikerne litt mer tilgjengelig, i hvert fall tilsynelatende.
En kan bare glemme at sjansen kommer for at man kan få muligheten til å si noen sannhetens ord til Erna, Siv eller Gahr Støre. Disse som kaller seg for topp-politikere, de er det helt umulig å komme verbalt på ”skuddhold” av.
Derimot, et medlem av et kommunestyre kan man treffe på gata og ta en prat med der. Men likevel, det har liten eller ingen betydning hva vanlige mennesker mener eller ikke mener. Alt er likevel opplest og vedtatt. Den eneste interessen de har av oss er å komme ned i våre lommer, og ta ifra oss så mye penger som mulig.
Til stadighet ser man jo en grunnleggende interessekonflikt mellom rikspolitikere og lokalpolitikere. Denne konflikten har vi allerede sett komme til syne ved flere anledninger, og den later til å vise seg på nytt gjennom det som nå skjer i Narvik. Ikke minst når det kommer til prioritering mellom et kostbart statlig drevet asylmottak og en hovedvei som E6, og som går rett gjennom Narvik sentrum. Der folk omtrent kveles av svevestøv. Og der 20 prosent flere barn i byen må bruke astmamedisin. Fordi staten ikke vil bygge denne viktige tunnelen under sentrum og få bort biltrafikken som kunne føre til en varig løsning på dette luftproblemet som rammer barn og eldre hardest.
Jeg håper at våre kommunepolitikere viser ansvar i disse tider når man skal prioritere pengebruken, ikke minste der liv og helse, trivsel og trygghet står på spill. Der noen bør gripe inn når det gjelder å presse staten til fornuft. Og slutte med å overkjøre folkemeningen i svært viktige ting, som berører oss alle.