Beslutningsorganet for legemidler sa like før jul nei til å ta i bruk to nye kreftmedisiner, som kunne ha gitt rundt 200 kreftpasienter et nytt liv i 2019. Begrunnelsen var ikke dårlig virkning, men at de ikke var kostnadseffektive nok.
“Resultat: Kreftpasienter som kunne fått flere år å leve uten store smerter, kommer til å dø i enkelte tilfeller flere år tidligere enn ved den nye behandlingen, og under langt større påkjenninger,” skriver Demokratenes organisatoriske nestleder Jan Simonsen, og fortsetter:
“Det ene legemiddelet, Tagrisso, brukes til behandling av ikke-småcellet lungekreft. Det har vært brukt i Sverige og Danmark i mange, og er også godkjent i Finland, men i Norge har vi ikke råd til å ta det i bruk.
Det vil koste oss 46 millioner kroner i året, for 50 pasienter som i dag vil ha nytte av medisinen. Statens Legemiddel Verk mener at «merkostnaden per vunnet kvalitetsjusterte leveår ligger sannsynligvis høyere enn det som kan anses som kostnadseffektiv behandling»
«Mange pasienter kan leve i mange år med god effekt av behandlingen. Mange er i full jobb da behandlingen har svært lite bivirkninger. Alternativet er cellegift med adskillig mer toksisitet (giftighet),» sier Åslaug Helland som er overlege på Lungeprogrammet ved Oslo universitetssykehus til ABC Nyheter.
Kanskje virker en million kroner året som mye penger pr. pasient for noen, men her dreier det seg kun om et fåtall mennesker, som i 2019 kunne fått livene sine snudd på hodet i positiv forstand. Nå kan de dø «en smertefull og langsom død», som det står på sigarettpakkene. Myndighetene våre mener det ikke er verd å holde dem i livet.
De vil belaste felleskapet med 46 millioner kroner. I et land som årlig sender rundt 40 milliarder kroner ut av landet. Det er et beløp langt mindre enn det er bevilget til et kulturhus i Kristiansand.
Behandlingen de kan få er ikke kostnadseffektiv. I praksis betyr det at de selv regnes av våre myndigheter for å være ikke-kostnadseffektive. Da er det bedre å la dem dø. Hvor står vi da? Vi kjenner land og systemer fra tidligere i historien som har ment at ikke-kostnadseffektive mennesker ikke er verd å samle på.
Økonomiske terminologier er blitt viktigst. Menneskene med sine følelser, håp, frykt og smerter blir glemt. Det er vanskelig å sette ord på et slikt system og en slik tenkning.
Ille er det også at politikerne toer sine hender som en Pontius Pilatus. Beslutninger som gjelder menneskeliv er delegert til dresskledde menn med byråkratbakgrunn, og kanskje noen kvinner i vår byråkratiske elite. Ansvaret burde hvile tungt på Bengt Høie og landets helsepolitikere.”